Mitt navn er Henriette, og jeg er i praksis i Dyreassisterte Tjenester denne høsten. Jeg skriver nå master i barnevern, og har i tillegg et valgfag som heter “Antrozoologi og grønne utdannings-, helse- og velferdstjenester”. Praksisen er gjennom dette valgfaget, og fokuset skal være rettet mot hvordan ulike tjenester og personer arbeider med dyr inn i miljøterapien.

I denne forbindelse har jeg fått følge Øystein Johannessen som både leder og videreutvikler Dyreassistert Omsorg for Villa Skaar. Øystein er spesialist innenfor dyreassisterte intervensjoner, og har mange års erfaring med seg. Han har arbeidet med dyr som hovedsakelig verktøy innen demensomsorg, han har forelest på fagområdet og assistert bedrifter, kommuner og organisasjoner å tilrettelegge arbeid med dyr.
Jeg har fått anledning til å følge Øystein en dag på jobb ved Villa Skaar. Denne opplevelsen har gitt meg innsikt i hans arbeidsmetoder, filosofi omkring dyr på institusjon, og hvordan dyrevelferd er en sentral prioritet i alle beslutninger han tar.
Øystein stopper bilen mens jeg går oppover bakken mot Villa Skaar Vestfossen. Bak i bilen ser jeg hunden hans, Bonus, som logrer med halen og gir tydelig ønske om kontakt. Bonus er fortsatt ungdom, og er derfor ikke ferdigutdannet terapihund enda. Bonus er i opplæring, og Øystein har stort fokus på dette gjennom hele dagen. Dersom Bonus bjeffer på forbigående, stopper Øystein opp og sier “Bonus, jeg trenger ikke at du beskytter meg fra forbigående, jeg er helt kapabel til å beskytte meg selv”. Alle interaksjoner med hunden er preget av tydelighet, omsorg og en god dose humor. Hver gang Bonus får en irettesettelse, er Øystein tydelig på at “vi fortsatt er gode venner, men du skal høre på meg når jeg gir deg en beskjed”.
Øystein viser meg inn til akvariet på Villa Skaar vestfossen. Der svømmer det rundt tre ulike fiskearter. Den ene fisken, en gullgurami, er alene og mangler flokken sin. Øystein er raskt ute med å si at fisken trenger selskap fra sine egne, derfor blir ett av dagens oppdrag å skaffe nye kompiser til fisken. Øystein poengterer plasseringen av akvariet, og er tydelig på at dersom det skal ha beroligende effekt er det viktig at det er plassert på et rolig område, med gode sitteplasser og dempet belysning. Han er også raskt ute med å si at fiskene ikke skal ha lys i akvariet hele dagen, derfor må beboerne selv skru lyset av når de er ferdig å se på fiskene. Alle disse tingene handler om god dyrevelferd.

Vi kjører deretter til Villa Skaar Frogner i Lier, som har både akvarium, katt og høner. De har i tillegg to team med terapihunder, som dessverre har høstferie denne uken. Øystein viser meg rundt bygget, hvor hønene befinner seg. Han forklarer at han har fått et oppdrag til sommeren om å bygge et større gjerde i bakgården, slik at hønene kan bevege seg på et større område. Det første Øystein gjør er å løfte opp hanen. Han forklarer at han sjekker alle hønene jevnlig for å se at de er friske. Hanen er frisk, og det samme med resten av hønene. Øystein peker inn i hønsehuset på noen tykke pinner montert over et gitter. Under gitteret er en plate med stallstrø og hønsemøkk. Øystein forklarer at hønene sover sittende på pinnene, som kalles vagler. “Høns bæsjer mens de sover!” forklarer Øystein og viser hvordan hønsemøkka da samler seg opp på platen, også kalt gjødsel brettet. Gitteret er der for at hønene ikke skal trampe i sin egen avføring.
En frisk høne legger et egg om dagen, og vi finner seks ferske egg som skal inn til kjøkkenet. Vi sjekker at hønene har mat og vann, alt er i orden. “De mangler det vi kaller miljøberikelse”, sier Øystein. Han pleier å henge ulike ting i innhegningen som gjør at hønene aktiviseres, for eksempel et salathode i et snøre eller en maiskolbe. Da har hønene litt å holde på med i løpet av dagen.
Men hvordan kan høner være en del av et omsorgstilbud? Er ikke høner gårdsdyr, som
misliker interaksjoner med mennesker? Øystein forklarer at alle disse hønene har vokst opp i menneskehjem fra de var en dag gamle. De har derfor blitt holdt og kost med av mennesker hele livet. Det gjør slik at de nå er vant til å være i interaksjon med mennesker og ikke blir stresset av å bli løftet og klappet. Øystein er tydelig på at det ikke er de ansatte på institusjonene som skal ta vare på hønene. Det skal ikke være en ekstra oppgave for de ansatte. Det er beboerne i samarbeid med de ansatte som skal ta vare på dem.
De ansatte tar med beboerne ut for å mate hønene, kose med dem eller hente egg. Dette aktiviserer beboerne, og gjør at de får både frisk luft og sosialisering med andre. Øystein forteller at de har mislyktes på tiltaket dersom man ser at de ansatte går ut alene og mater hønene.

“Vil du se en video", spør Øystein. Øystein forklarer at det jeg nå skal se, er hvordan de har brukt høner for å roe ned en beboer som alltid har utagert under stell. Beboeren har vokst opp med mye vold og overgrep, og stellesituasjoner var ekstremt triggende for beboeren. Beboeren slo, spyttet og ropte på de ansatte. De ansatte i hjemkommunen hadde lenge strevd med å finne gode måter å løse dette på, uten å bruke tvang og fire ansatte som holdt beboeren fast. Øystein setter på videoen. Der kan jeg se at beboeren, som først er veldig høylytt og stresset, får en høne på fanget, og blir helt rolig. Beboeren lager nesten ingen lyder, og aksepterer at de ansatte utfører stell. Øystein forklarer at beboeren nå alltid får en høne på fanget, og at situasjoner som tidligere har krevd tvang, nå ikke krever det. Nå kan en ansatt utføre stell, og til og med kommunisere med beboeren underveis.
“En høne til 150 kroner, erstatter tre ansatte”, sier Øystein med et smil om munnen. Dette er bare en av mange historier om hvordan høns kan bidra positivt inn i menneskers liv.

Vi går videre inn til akvariet på Frogner. Det skal renses, byttes vann og vaskes. Øystein
løper frem og tilbake med bøtter, for å bytte ut ⅓ av vannet. “Man må passe på temperaturen på det nye vannet”, sier Øystein. Mens vi vasker akvariet, kommer det en beboer ned sammen med en ansatt.
Beboeren sier “jeg blir så rolig av å se på fiskene, og jeg ser heller på fiskene enn på TV”.
Beboeren får i tillegg kose litt med Bonus. Dette var en beboer som brukte mye tid på rommet, men valgte å komme ut for å se på fiskene. “Et godt eksempel på hvordan fiskene kan bidra til sosialisering og aktivisering” sier Øystein.
Øystein forteller om en beboer som hadde en av fiskene som kjæreste. Beboeren kom ut hver dag for å mate og synge for fiskene. En dag hadde beboeren falt og brukket hoften. Beboeren var svært gammel, og prognosen for å komme seg etter et slikt fall, var dårlig. Siden beboeren ikke lenger kunne ta vare på fiskene, fikk vaktmesteren oppgaven i å ta vare på dem. Vaktmesteren hadde vært på kurs med Øystein, og visste om filosofien knyttet til dyreassisterte intervensjoner. Alle
ansatte på Villa Skaar, både kokker, vaktmestere, sykepleiere og vernepleiere får opplæring i hvordan man skal bruke dyrene inn i hverdagen på huset. Når beboeren kom tilbake til hjemmet, gikk vaktmesteren inn til beboeren og sa “du kjenner jo fiskene så godt, kan du ikke være med å vise meg hvordan de skal ivaretas”. Beboeren fikk seg opp av sengen, og klarte å gå med rullator ut til fiskene. Dette gjorde slik at beboeren fikk en mye raskere bedring, og ikke ble sengeliggende over tid.
Jeg spør Øystein, hva om beboere ikke vil være med dyr? Øystein forteller om systemet han har laget for akkurat dette. Han har festet klistremerker på alle dørene på Villa Skaar. Grønt merke betyr at alle dyr er velkomne inn. Rødt betyr at det ikke er tillatt med dyr, enten av sikkerhet for dyret, hensyn til beboere og personal eller på grunn av bestemmelser om for eksempel matvarehåndtering. Gult betyr at dyreeieren må spørre alle som er i rommet om det er ok å komme inn. Dersom en person ser skeptisk ut, går man ikke inn. Dette systemet kjenner alle beboere og pårørende til, slik at de enkelt kan navigere seg rundt. Øystein ønsker at det skal være mer tilgjengelighet for besøkshunder. Han gir derfor gratis besøkshundkurs til de som ønsker det. Filosofien er at han prøver å kurse mennesker i området rundt Villa Skaar sine hjem, og at de på fritiden kan gå innom på et lavterskel besøk. Dette har fungert utrolig bra, og hjemmene har nå flere ulike besøkshunder som kommer på ettermiddager, helger og ferier.

“Er det noen som trenger oss i dag," spør Øystein en av de ansatte på Villa Skaar Frogner. “Ja, beboer på rom 7 kunne trengt dere i dag”. Siden Bonus er i opplæring til å bli terapihund, kan vi la han hilse på beboerne. Vi banker på rom 7. Beboeren ligger i sengen og ser opp i taket. Hun setter seg opp, og smiler. Beboeren forklarer at hun har en kjip dag. Øystein spør om Bonus kan sette seg i sengen hennes, hun nikker. Bonus ble vasket og gredd før vi gikk inn på Villa Skaar, så det er ikke fare for at det blir skittent.

“Dette trengte jeg i dag, jeg føler jeg holder på å bli gal” sier beboeren. “Jeg tror Bonus også trengte deg i dag, han har også hatt en tung dag”, sier Øystein. Beboeren klemmer på Bonus. Hun åpner seg opp om hvordan hun har det, og forteller om sin egen hund. “Det var godt at dere fant hverandre i dag”, sier Øystein til beboeren. Dette er et eksempel på hvordan Øystein bruker hunden sin i intervensjoner. Han forteller etter besøket at replikken om at Bonus har hatt en tung dag ikke nødvendigvis er sant, men at det åpner for at beboeren kan gi omsorg og omtanke for hunden, og også prate lettere om sine egne følelser.
Det har også vært to katter på Villa Skaar Frogner, og det finnes katter på alle Villa Skaars hjem. Kattene kommer fra dyrebeskyttelsen, og de har blitt testet for å sikre at de har en personlighet og et gemytt som gjør at de kommer til å trives med fast bosted på sykehjem. På samme måte som med hønene er det beboerne som mater og steller kattene, med hjelp av personalet. I forrige måned ble den ene katten på Frogner dessverre påkjørt, det har vært tungt for noen av beboerne. Før vi går ned trappene og ut til bilen, roper en beboer etter oss -“den nye katten skal hete Carlotta”. Øystein smiler. Alle beboerne engasjerer seg enormt for dyrene på hjemmet.

På slutten av dagen kjøpte vi fem nye gull-gurami kompiser til den ensomme fisken på Villa Skaar Vestfossen. Da fikk gull-guramien flere venner og var ikke lenger alene med andre ukjente fiskearter. Høns og fisker kan brukes til så mye mer enn hva jeg tenkte da jeg startet i denne praksisen. Jeg sa til min søster i går “våre foreldre skal aldri bo på et aldershjem eller sykehjem som ikke har dyr, det må jo være så trist og ensomt”.
En stor takk rettes til Øystein fra Villa Skaar og Kathrine fra Dyreassisterte Tjenester. Jeg setter pris på denne verdifulle læringsmuligheten og takker dem begge for å ha delt sin tid og kunnskap med meg!
Skrevet av Henriette Ødegaard
Send meg en e-post: henriette.odegaard@hotmail.com

Comments