Dyreassisterte Tiltak Konferansen 2026- Full sal og sterke historier
En kvinne som gikk fra ufør til ressurs. Skolebarn som opplever mestring når hunden kommer inn i klasserommet. Ungdom i barnevernet og eldre med demens som finner trygghet gjennom dyr. Og en flokk unghester som ga 25 mennesker en uventet utfordring. Da 120 deltakere samlet seg til Dyreassisterte Tiltak Konferansen i Moss, ble det en helg fylt med sterke historier, latter, tårer og stående applaus.
Det er lørdag morgen i Moss. Salen er full, og forventningene er høye.
120 mennesker har sikret seg plass på årets Dyreassisterte Tiltak Konferanse, som ble arrangert 7.–8. november. Noen jobber med hunder i skolen. Andre implementerer hester i terapi, eller gårdsdyr i arbeid med barn, ungdom og mennesker med ulike hjelpebehov.
De kommer fra forskjellige fagmiljøer, men har én ting til felles: Troen på at samspillet mellom mennesker og dyr kan gjøre en forskjell.
Og denne helgen skal de få se hvor mange forskjellige former den forskjellen kan ta.

Ordføreren tok plass blant publikum

Det er Moss-ordfører Simen Nord som får æren av å åpne konferansen offisielt.
Men det er ikke bare selve åpningen som blir lagt merke til.
I stedet for å holde talen sin og forlate arrangementet, blir ordføreren sittende i salen gjennom hele lørdagen. Han følger foredragene og får et innblikk i hvordan dyreassisterte tiltak brukes innen blant annet helse, rehabilitering, skole og omsorg.
For arrangørene er det et viktig signal at en lokalpolitiker setter av tid til å lære mer om fagfeltet. Kanskje kan nettopp Moss bli en av kommunene som i fremtiden tar i bruk flere av disse tjenestene?
– Denne konferansen er til for å samle hele fagfeltet, sier Kathrine Hurlen von Tangen, daglig leder i Dyreassisterte Tjenester og en av initiativtakerne bak arrangementet.
Hun er opptatt av at fagfolk må lære av hverandre, uavhengig av hvilke dyr de arbeider med.
– Vi har mye å lære av hverandre. Teorien og øvelsene er mye av det samme, det er bare ulike arter vi jobber på team med, fortsetter hun.
Det er også grunnen til at arrangørene bevisst har valgt å blande foredrag om hund, hest og gårdsdyr gjennom begge dagene.
Her skal ikke hundefolk bare møte hundefolk, mens hestefolk holder seg for seg selv.
Her skal hele fagfeltet samles.
Fem priser – og en overraskelse til arrangøren selv
Før det faglige programmet starter, er det duket for en høytidelig prisutdeling.
For første gang har arrangørene invitert til å nominere mennesker, dyr og prosjekter som fortjener å bli løftet frem for sin innsats innen dyreassisterte tiltak.
Og det er mange som fortjener anerkjennelse. Vinnerne er de som fikk flest nominasjoner.

Årets prosjekt går til Firbeint Terapi.
Med støtte fra Sparebankstiftelsen SR-Bank og et imponerende antall dugnadstimer har de etablert en universelt utformet mestringsarena der mennesker kan delta i helsefremmende aktiviteter sammen med terapihester og hunder, uavhengig av funksjonsevne eller behov for hjelpemidler.
Bak prosjektet står et stort samarbeid mellom frivillige, fagfolk, lokale bedrifter og sponsorer.
Resultatet er en arena der inkludering, fellesskap og mestring står i sentrum.
Årets skoledyr går til Team Gyldenrygg og hundefører Susanne Rueness Espeseth.
Teamet arbeider hver dag for at barn skal bli sett, hørt og tatt på alvor, uansett hvilke utfordringer de møter. Gjennom samspillet mellom barn og hund bidrar de til læring, glede, trygghet og mestring i skolehverdagen.

Årets omsorgsdyr går til en hel gård.
For hvorfor velge ett dyr når alle bidrar?
Ved Bytoppen Trivselsgård er det både hester, høner, ender og griser som gjør en innsats. Sammen bidrar dyrene til helsefremmende og sosialpedagogisk arbeid, der trygghet, relasjoner og deltakelse er sentralt. Dermed blir samtlige dyr på gården hedret med prisen.
Årets terapidyr går til terapihunden Hugo og hundefører Marianne C. Håheim.
De arbeider med mennesker med spiseforstyrrelser, der trygghet, tillit og motivasjon kan være avgjørende i behandlingsprosessen. Arbeidet deres viser hvordan en terapihund kan være et verdifullt supplement innen psykisk helsearbeid.
Og så kommer prisen til en person som selv har brukt mye tid på å løfte frem andre.
Årets ildsjel går til Kathrine Hurlen von Tangen.
Gjennom initiativer som DATi-klubben og Dyreassisterte Tiltak Konferansen har hun skapt møteplasser for fagfolk med ulik bakgrunn, kompetanse og dyreart.
Hun har arbeidet for å samle miljøet på tvers av sertifiseringer og faglige tilnærminger, og for at kunnskap og erfaringer skal deles.
Nå er det hennes tur til å bli hedret.

Hele salen ble bedt om å puste
Etter prisutdelingen senker det seg en annen type ro over konferansesalen.
Første foredragsholder er Tiril Elstad fra Endor, lege med spesialisering innen funksjonell medisin for kroniske lidelser.
Hun har lang erfaring med mennesker som strever med blant annet stress, angst og nedstemthet. Men i stedet for å starte med en lang teoretisk gjennomgang, inviterer hun deltakerne til å kjenne etter.
Til å puste.
Til å lande litt i egen kropp.
Gjennom en kombinasjon av teori og praktiske øvelser viser hun hvordan pusten påvirker nervesystemet, og hvordan mennesker kan bevege seg fra overstimulering og uro til en tilstand preget av mer trygghet, regulering og tilstedeværelse.
Hun gir også konkrete tips til hvordan slike teknikker kan brukes i sesjoner med dyreassisterte tiltak.
For skal man hjelpe andre til å finne ro, kan det være nyttig å forstå hvordan man selv reagerer på stress.
Et tema som senere i helgen skal vise seg å bli svært aktuelt.
På CatoSenteret er hundene en del av rehabiliteringen
Hva skjer når en pasient som strever med motivasjonen, plutselig får en firbeint medhjelper? Det vet Bitte Schau og Anders Bakke Berntsen mye om.
De har gjennom mange år arbeidet med hund i rehabilitering ved CatoSenteret, som er det eneste somatiske rehabiliteringssenteret i Norge som aktivt benytter terapihunder i behandling og rehabilitering, ifølge konferansens presentasjon.
På scenen deler de erfaringer fra arbeidshverdagen.
De forteller om hvordan hundene kan skape motivasjon, gi mestringsopplevelser og bidra til at pasienter deltar i aktiviteter som ellers kan oppleves krevende.
For noen kan en hund være nettopp den ekstra motivasjonen som gjør at de ønsker å prøve én gang til.
Det handler ikke bare om fysisk trening.
Det handler også om følelsen av å lykkes.
Barna fikk selv fortelle
Neste foredrag tar publikum med til Kampen Økologiske Barnebondegård.
Heidi Katrine Tønnesen forteller om betydningen gården og dyrene har for barn og unge. Men noe av det som gjør størst inntrykk, er en film der barna selv får ordet.
Gjennom deres egne fortellinger får publikum et innblikk i hva det betyr å ha et sted der man kan møte dyr, delta i aktiviteter, oppleve fellesskap og kjenne på mestring.
Det er lett å snakke om betydningen av slike tilbud i teorien.
Noe annet er å høre barna fortelle om det selv.
Så kom Frøydis – med fire hunder
Plutselig er scenen full av liv.
Ingen tradisjonell presentasjon på skjermen. Ingen lang introduksjon.
I stedet kommer Frøydis England inn med fire hunder.
Temaet er alvorlig: Den økende skolevegringen blant barn og unge.
For hva gjør man når et barn ikke lenger klarer å møte på skolen? Når tradisjonelle tiltak ikke når frem, og både barnet, familien og skolen står fast?
Frøydis har gjennom arbeid i klasserom og ulike prosjekter sett hvordan skolehunder kan bli en del av løsningen.
Hun forteller engasjert og direkte, og lar publikum få prøve selv.
Flere deltakere blir invitert opp for å spille rollen som barn i ulike øvelser med hundene.
Det blir latter i salen.
Men bak humoren ligger et alvorlig budskap.
For et barn som strever med å møte opp på skolen, kan motivasjonen for å treffe en hund noen ganger være starten på noe større.
Og kanskje er det nettopp slike små øyeblikk som kan bidra til å bygge opp igjen trygghet og mestring.
Fra ufør til ressurs – historien som fikk salen til å reise seg
Så kommer et av helgens sterkeste øyeblikk.
Tone Andersen Jensen går på scenen for å fortelle sin historie.
Overskriften er enkel, men kraftfull:
«Tones historie – fra ufør til ressurs, gjennom samspill med dyr».
Denne gangen er det ikke en fagperson som presenterer metoder, teori eller forskning.
Det er et menneske som selv har erfart hva deltakelse i dyreassisterte tiltak kan bety.
Tone deler sitt perspektiv på hvordan samspillet med dyr har påvirket livet hennes.
Og historien treffer.

For det er lett å bli opptatt av faguttrykk, målsettinger og metoder. Men det er menneskene som mottar tilbudene, som kan fortelle hvordan det faktisk oppleves.
Da Tone er ferdig, reiser publikum seg.
Hun får stående applaus.
Et av helgens mest rørende øyeblikk blir også en påminnelse om hvorfor brukerperspektivet må ha en sentral plass når slike tjenester utvikles.
Når hukommelsen svikter, men følelsene består
Hva skjer når et menneske ikke lenger husker navnet ditt, men fortsatt kan kjenne glede ved å møte en hund?
Det spørsmålet står sentralt når Ane Brit Sundal holder foredrag om hundens rolle i demensomsorgen. For selv om hukommelsen svekkes, kan følelsesmessige opplevelser fortsatt ha stor betydning.
Gjennom erfaringer fra arbeidet med eldre med demens viser hun hvordan hunder kan bidra til kontakt, aktivitet og meningsfulle øyeblikk.
Det kan handle om et smil.
En hånd som strekker seg frem for å klappe.
Eller et øyeblikk med nærhet og kontakt.
Foredraget synliggjør hvorfor dyreassisterte tiltak kan være en verdifull ressurs også innen eldreomsorgen.
Hesten som medhjelper for både kropp og sinn
Fra hunder i demensomsorgen går turen videre til hestene.
Rita Berget Moen og Ingeborg Victoria Tvete fra Berget Gård og Miljøstall tar publikum med inn i verdenen av ridefysioterapi og hesteassisterte tiltak.
Med mye positiv energi forteller de hvordan hesten kan inngå i aktiviteter og behandling som involverer både kroppen og den psykiske helsen.
Hestens bevegelser, samspillet mellom menneske og dyr og opplevelsen av mestring kan gi muligheter som skiller seg fra mange andre aktiviteter.
Men hvem tar vare på hjelperen?
Lørdagens siste foredrag tar opp et tema som kanskje ikke får like mye oppmerksomhet som de gode historiene.
For hva skjer når ønsket om å hjelpe andre blir så sterkt at man glemmer seg selv?
Jeanett Lysell fra Billit Gård er en pioner innen fagfeltet og har lang erfaring med dyreassistert arbeid.
Hun kjenner utfordringene.
Kunder og oppdragsgivere kan ha høye forventninger. Budsjettene kan være små eller fraværende. Og for mennesker som brenner for det de gjør, kan det være vanskelig å si nei.

Under foredraget inviterer hun til håndsopprekning i salen.
Det viser seg at mange kjenner seg igjen.
Flere har opplevd å strekke seg for langt, arbeide innenfor krevende økonomiske rammer eller prioritere gjennomføringen av tjenestene på bekostning av egen fritid og helse.
Lysell snakker om krav, grenser og balanse.
Om å stå støtt i egen rolle.
Og om at et fagfelt som skal bidra til bedre livskvalitet for andre, også må være bærekraftig for menneskene som arbeider i det.
Budskapet er viktig:
Man kan ikke hjelpe alle andre dersom man til slutt sliter seg selv ut.
25 mennesker, en flokk unghester – og en uventet erfaring
Søndag morgen skjer det noe helt spesielt.
Før det offisielle programmet starter, har 25 deltakere meldt seg på en mindfulnessøkt med Mari Jacobsen.
Hun markerer samtidig lanseringen av boken «Mentale hestekrefter».
Planen er å arbeide med oppmerksomt nærvær sammen med en flokk unghester.
Men hestene har tilsynelatende sin egen plan.
I starten er energien høy.
Hestene løper rundt, og det blir raskt klart at dette ikke kommer til å bli en tradisjonell mindfulnessøkt der deltakerne bare skal stå stille og kjenne på roen som dyrene gir.
Denne gangen blir utfordringen en annen.
Deltakerne må finne roen i seg selv.
De må regulere egen pust, egen energi og egen tilstedeværelse, samtidig som hestene beveger seg rundt dem.
Etter hvert skjer det en endring.
Flokken roer seg.
Og mot slutten begynner hestene å oppsøke deltakerne.
For Mari Jacobsen blir opplevelsen sterk.
I etterkant deler hun sine refleksjoner i sosiale medier, der hun forteller om betydningen av å stå støtt i seg selv når det stormer rundt.
Også som veileder måtte hun stole på prosessen og bevare roen.
For i hesteassisterte intervensjoner vet man aldri helt hvordan dyrene vil reagere.
Det er nettopp denne uforutsigbarheten som kan skape rom for læring og refleksjon.
Denne morgenen ble det ikke først og fremst hestene som skulle gi menneskene ro.
Det var menneskene som måtte finne roen i seg selv.

Hvorfor trenger vi egentlig dyr og natur?
Klokken 10 fortsetter søndagens program i ridehallen.
Marianne Lundblad åpner med foredraget «Natureffekten – hvordan natur og dyr kan styrke psykisk helse og fremme helhetlig omsorg».
Hun tar deltakerne med tilbake til noe grunnleggende. Menneskets forhold til naturen.
Hvorfor kan kontakt med dyr og natur oppleves så viktig? Og hva skjer når vi i en stadig mer hektisk og teknologisk hverdag mister noe av denne kontakten?
Gjennom faglig innsikt og personlige refleksjoner belyser hun hvordan naturkontakt kan bidra til psykisk helse, utvikling og opplevelsen av tilhørighet.
Foredraget gir et bredere perspektiv på hvorfor dyreassisterte tiltak kan ha en plass i fremtidens helse- og omsorgstjenester.
Det holder ikke bare å være glad i dyr

Et annet viktig tema under konferansen er kvalitet.
For hvem kan egentlig tilby dyreassisterte tiltak?
Hvilke krav bør stilles?
Og hvordan sikrer man at både menneskene som mottar tjenestene, og dyrene som deltar, blir ivaretatt?
For å belyse dette har arrangørene invitert Sara Karlberg fra Sverige.
Hun sitter i styret i IAHAIO, International Association of Human-Animal Interaction Organizations, og presenterer internasjonale retningslinjer for dyreassisterte tiltak.
Foredraget handler om betydningen av faglig kompetanse, etikk, dyrevelferd og tydelige rammer. For selv om møtet mellom mennesker og dyr kan oppleves positivt, er det ikke automatisk det samme som et faglig kvalitetssikret tiltak.
Det må ligge kompetanse, vurderinger og målrettet arbeid bak.
Og dyrenes behov må tas på alvor.
Retningslinjene er derfor viktige verktøy for å utvikle trygge, ansvarlige og faglig forankrede tjenester, både i Norge og internasjonalt.
Over 600 sesjoner med ungdom i barnevernet
Så er det Kathrine Hurlen von Tangens tur til å stå på scenen igjen.
Denne gangen skal hun ikke snakke om konferansen eller om å samle fagfeltet.
Hun skal snakke om et av sine egne hjerteprosjekter.
Gjennom mer enn tre år har Dyreassisterte Tjenester samarbeidet med Stendi privat barnevern om dyreassisterte tiltak ved flere barnevernsinstitusjoner.
Over 24 team har gjennomført mer enn 600 sesjoner.

Bak disse tallene finnes ungdommer som ofte har opplevd svikt, relasjonsbrudd og vanskelige livssituasjoner.
Ungdommer som kan ha gode grunner til å være forsiktige med hvem de slipper innpå seg. I dette arbeidet kan dyrene bli en annerledes inngang til kontakt.
Kathrine deler erfaringer fra det miljøterapeutiske arbeidet og forteller om teamene som hver dag gjør en innsats ute på institusjonene.
Så blir hun rørt.
Hun feller en tåre mens hun forteller hvor stolt hun er av menneskene og dyrene som utfører arbeidet, og hva innsatsen deres kan bety for ungdommene.
Det er tydelig at dette er mer enn bare et prosjekt for henne.
Når hunden blir en del av undervisningen på en psykiatrisk avdeling
Hvordan underviser man et barn som strever med alvorlig angst, depresjon eller andre psykiske utfordringer?
Og kan en hund gjøre det lettere å skape en god læringssituasjon?
Ingrid Hesjadalen fra Nordre Aker skole deler erfaringer fra undervisning knyttet til barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.
Her møter skolen elever med svært ulike utfordringer, blant annet spiseforstyrrelser, psykose, angst, skolevegring, ADHD, depresjon og suicidalitet.
For enkelte kan det være krevende bare å møte opp til undervisningen.
Ingrid deler både generelle erfaringer fra skolehverdagen og mange videoeksempler fra musikkundervisningen.
Når traumebehandling møter hest
Fra skole og barnevern går turen videre til et av landets spesialiserte behandlingsmiljøer.
Gerd-Ellen Øverby fra Modum Bad har igjennom mange år arbeidet som psykiatrisk sykepleier og miljøterapeut, tett på mennesker med alvorlige relasjonstraumer.
Ved Modum Bad får rundt 70 traumepasienter årlig tilbud om hestesentrert psykoterapi som en del av et større behandlingsopplegg.
Mange av pasientene har forsøkt andre behandlingsformer tidligere, og de fleste har aktivt ønsket seg dette tilbudet.
Interessen er stor, og ventetiden er lang. I forbindelse med konferansen ble det oppgitt en ventetid på 43 uker for å kunne få behandling her.
Modum Bad er sjelden ute og holder slike foredrag, blant annet fordi fagpersonene prioriterer tiden sammen med pasientene.
Derfor blir dette et spesielt innblikk for deltakerne.
Fra lesehund til ungdom i fengsel
Helgens siste foredrag viste virkelig bredden i dyreassisterte tiltak. Under tittelen «Mer enn kos og trivsel» delte Herdis Assev inspirerende erfaringer fra sitt arbeid med hund og hest innen læring, psykisk helse og relasjonsbygging.
Med utgangspunkt i sin masteroppgave i spesialpedagogikk fortalte hun hvordan barn kan oppleve økt leseglede, motivasjon og mestring ved å lese høyt for en hund. Hun delte også erfaringer fra jentegrupper med hest, utviklet i samarbeid med helsesykepleier. Et tiltak som først møtte skepsis, men som viste seg å skape verdifulle opplevelser av fellesskap, trygghet og utvikling.
Som en spennende avslutning fikk publikum en smakebit på hennes nyeste forskningsprosjekt, der skolehunden Freia skal delta i arbeid med ungdom i fengsel. Målet er å utforske hvordan samspillet med hund kan bidra til kontakt, tillit og mestring hos sårbare ungdommer.
Og fortsettelsen får vi kanskje allerede neste år! Herdis er invitert tilbake til Dyreassisterte Tiltak Konferansen i 2027 for å presentere erfaringer og resultater fra prosjektet.

Stor applaus for mannen som holdt trådene samlet
Etter to dager med et tettpakket program, mange foredragsholdere og sterke opplevelser er det tid for å avslutte.
Men én person skal også få sin velfortjente hyllest.
Gjennom hele helgen har Øystein Johannessen vært konferansier.
Med humor, engasjement og gode introduksjoner har han ledet publikum gjennom programmet, formidlet spørsmål fra salen og sørget for at tidsskjemaet har blitt fulgt.
Nå er det hans tur til å få applaus.
– Vi har mye å lære av hverandre
Når konferansen går mot slutten, er det særlig én ting som står igjen.
Dette handler ikke bare om hunder, hester, høner, ender eller griser.
Det handler om mennesker.
Om barn som strever med å gå på skolen.
Om ungdom som trenger trygge relasjoner.
Om eldre som lever med demens.
Om mennesker som kjemper seg tilbake etter sykdom, eller som forsøker å finne fotfeste etter vanskelige livserfaringer.
Og om fagfolk som hver dag forsøker å finne nye veier til kontakt, motivasjon og mestring.
Samtidig handler det om ansvar.
Om at dyreassisterte tiltak må være faglig forankret, trygge og gjennomføres med respekt for både menneskers og dyrs behov.
For det er ikke nok at dyr skaper glede.
Skal de implementeres som en del av helse-, omsorgs- og opplæringstjenester, må det også ligge kompetanse, kvalitet og tydelige mål bak arbeidet.

Opptak av konferansen
Tilbakemeldingene etter helgen er svært gode. Konferansen ble utsolgt med 120 deltakere, og engasjementet både på scenen og blant publikum har vært stort.
Men for dem som ikke fikk plass, er det også gode nyheter.
Hele konferansen ble filmet, og opptakene skal etter planen bli tilgjengelige i løpet av kort tid.
Og arrangørene har allerede bestemt seg for å fortsette.
Kathrine Hurlen von Tangen og Alexandra Andresen avslører at datoen for neste konferanse er satt.
6.–7. november 2027 inviterer vi DEG til å bli med på Dyreassisterte Tiltak Konferanse 2027.






Kommentarer