Hvordan hunder åpner dører mennesker ikke alltid får opp

Kathrine Hurlen von Tangen er daglig leder i Dyreassisterte Tjenester og har en bakgrunn innen innovasjon, markedsføring og dyreassisterte intervensjoner.

Terapihunden Santino og Kathrine

I dag leder hun virksomheten Dyreassisterte Tjenester. Et selskap som jobber på tvers av institusjoner, aldersgrupper og behov – sammen med et tverrfaglig team. Hun tar også enkeltoppdrag sammen med terapihunden hennes Santino. Straks står hun ovenfor en ny fase i livet – mammapermisjon – men før det tok hun seg tid til å fortelle om arbeidet sitt, og hvorfor en logrende hale kan åpne dører som verken ord eller mennesker alltid klarer alene.

For Kathrine handler dyreassisterte tiltak og tjenester om noe langt mer enn søte øyeblikk med dyr. Det handler om relasjonsbygging, mestring og trygghet – i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner.

Kan du starte med å fortelle litt om deg selv?

– Jeg har en utdanning i innovasjon og forretningsutvikling, og har jobbet mange år som miljøarbeider innen barnevern. Jeg har også jobbet innen sosialt entreprenørskap og etter hvert tok jeg videreutdanning i dyreassisterte intervensjoner, med fordypning i hund, hest og gårdsdyr. For tre år siden startet jeg Dyreassisterte Tjenester. Der er vi er en sammensatt gjeng kolleger med ulik fagbakgrunn, samlet i det vi kaller "DATi Klubben".

En arbeidshverdag med logrene hale

Ingen uke er lik for Kathrine. Én dag er hun på et demenshjem med eldre som ikke lenger husker navnet på sine egne barn. Neste dag møter hun ungdom på barnevernsinstitusjoner, der tillit er noe som må bygges sakte og varsomt. I perioder er hun også på ulike universiter, med studenter som sliter med eksamensstress.

– I løpet av en uke kan jeg være innom tre helt ulike deltagergrupper. Det er veldig givende, og det er rørende å se hvordan samme hund kan spille helt ulike roller, alt etter konteksten, forteller hun.

Når dyret senker skuldrene

Kathrine er tydelig på at hunden ikke er et «triks» for å få folk i tale, men snarere en katalysator for relasjon og ro. Det skjer noe med både barn, unge og voksne når det er et dyr i rommet.

– Mange forteller at bare det å ha med hund i et rom endrer stemningen. Hunden ligger kanskje i et hjørne, men likevel skjer det noe. Man puster annerledes. Man senker skuldrene. Og det gjør det lettere å snakke.

Santino reagerer på stemninger og bevegelser, og går ofte bort og legger seg inntil noen som gråter – helt naturlig, og uten å måtte få beskjed.

– Derfor er det så viktig at dyrene vi jobber med er nøye utvalgt og egnethetsvurdert. De må tåle å stå i vonde situasjoner, sier Kathrine. – Det handler ikke bare om at dyret skal «være snill». Det handler om emosjonell robusthet og trening.

– Og bare som en liten ting: Det er viktig å bruke ordet kollega eller metode, ikke «verktøy». Dyr er ikke redskaper – de er en del av en metodisk tilnærming, og må behandles som et levende individ som de er.

Hunden som trygg havn i barnevernet

For mange barn og unge på barnevernsinstitusjoner er hverdagen preget av brudd, usikkerhet og en følelse av å stå alene. Når relasjoner til voksne er preget av svik eller konflikt, blir det ekstra sterkt å se hvordan et dyr – uten ord og uten agenda – kan møte barnet der det er. Hunden blir en stille alliert, som ikke stiller spørsmål, men som bare er til stede. Den inviterer til lek og nærhet, og tilbyr en trygghet og stabilitet som er vanskelig å finne i et liv preget av uro.

– Det handler mye om å få oppleve ubetinget kjærlighet, og ikke minst å få lov til å gi den tilbake, sier Kathrine. Når et barn står i konflikt med de voksne rundt seg, kan det være ekstra vanskelig å "ta av seg masken" og spørre om en klem når ting er vondt og vanskelig.

I det øyeblikket hunden legger hodet sitt i fanget til et barn som nettopp har vært i konflikt, skapes det et rom som mennesker ofte har vanskelig for å få tilgang til. Det er et pusterom, et øyeblikk der barnet kan senke skuldrene og kjenne på trygghet og ro. Og kanskje, for første gang på lenge, kan barnet oppleve følelsen av å være trygg. I slike møter ser man tydelig hvilken kraft dyr kan ha i sårbare livssituasjoner – de tilbyr ikke bare fysisk nærhet, men en trygg havn der barnet kan føle seg sett og forstått på en helt annen måte.

Barn og unge som strever med å finne plass i egen hverdag, får gjennom hunden mulighet til å kjenne på mestring. Å gå på tur, lære triks, leke sammen – det er små aktiviteter med stor betydning. Oppgavene gir følelsen av ansvar, og ekte umiddelbare reaksjonen fra hunden.

Samtidig blir tiltaket en naturlig vei bort fra skjerm og isolasjon. Når hunden kommer, legges mobilen bort uten protest. Det handler ikke lenger om å trekke seg unna, men om å være til stede i øyeblikket. Og ute i naturen – i skog, på tur, i aktivitet – skjer de gode samtalene som ellers kan være vanskelige å få til i kliniske rom.

Vi jobber også mye med følelsesregulering sammen med Santino. En kommentar som «Oi, nå ser det ut som Santino blir litt urolig og redd– kan vi prøve en litt roligere stemme?» gjør det mulig å regulere uten å skape motstand. Det åpner for refleksjon og selvinnsikt på en myk og naturlig måte, og gir overføringsverdi til andre situasjoner i hverdagen.

Når hunden vekker det som har vært

For mange eldre – og særlig personer med demens – kan et møte med en hund være mer enn bare et hyggelig avbrekk. Det kan være en nøkkel til det som en gang var, til minner som lenge har ligget stille.

– Det er som om kroppen husker før hodet gjør det, sier Kathrine.

Den myke pelsen kan plutselig vekke minner fra en barndom med dyr, fra en gård, eller kanskje et tidligere kjæledyr som betydde mye. Noen begynner å fortelle – spontant og med ord som lenge har vært fraværende. Hos mennesker som ellers sjelden snakker, kan det strømme ut hele setninger, fulle av liv og følelse.

Santino bidrar også til økt motorisk aktivering. Sesjonene inneholder øvelser som inspirerer til fysisk aktivitet. Beboerne må blant annet holde beina oppe fra gulvet mens hunden krabber under og hopper over dem. De går turer i gangene, deltar i gruppeaktiviteter og kaster leker av ulik vekt og størrelse som Santino apporterer. De får også utfordringer som å åpne og lukke ulike godbitbokser.

– Jeg ser at flere har stor glede av å gi Santino vann mens vi holder på. Det å kunne ta vare på noe og tilby bevertning betyr mye for mange.

Vi har også klart å øke fysisk aktivitet, blant annet hos personer som vanligvis er vanskelige å motivere til bevegelse. Disse har latt seg lettere engasjere når det er hund på besøk.

Les mer om hundens rolle i demensomsorgen her.

Dokumentasjon og anerkjennelse: Et nødvendig neste steg

Til tross for de mange sterke historiene, møter Kathrine og kollegaene ofte motstand. Spesielt når det gjelder å få tiltakene inn i offentlige budsjetter.

– Vi møter veldig ofte holdningen "Better safe than sorry", særlig på grunn av allergier. Og det er forståelig, men det blir også en brems for videreutvikling. Mange vet ikke hva de sier nei til, sier hun.

Et større problem er likevel mangelen på dokumentasjon. Selv om mange individer og pårørende rapporterer positive effekter, blir det sjelden systematisert. – Vi kan ikke lenger lene oss på "følelsen av at det virker". Vi må måle effekt, sier Kathrine. – Vi trenger tall, case-eksempler, før- og ettermålinger. Det er eneste vei til å få dette anerkjent på linje med andre tiltak.

Derfor jobber hun i 2025 målrettet for å utvikle metoder for å dokumentere sosial effekt, spesielt på områder som skolevegring, psykisk helse og demens.

– Tenk om vi kan dokumentere at sju av ti barn med skolevegring faktisk kommer seg tilbake til skolen etter tiltak med hund.

Les mer om prosjektet Social Impact her.

Pusten – det viktigste vi glemmer

Når hun blir spurt om hva som er den mest universelle verdien dyr tilfører – på tvers av arter, alder, utfordring og kontekst – svarer hun ettertenksomt:

– Det er dette med pust. Vi mennesker glemmer å puste. Det er rart om en terapeut sier "trekk pusten" i et klinisk rom. Men hvis du sitter der med et dyr, og får kontakt med pusten din gjennom det, så skjer det noe. Det er enklere å kjenne etter.

En metode med hjerte og faglig tyngde

For Kathrine handler det ikke om å romantisere dyrets rolle. Det handler om å anerkjenne dyrets unike bidrag i samspill med mennesker – på en metodisk, respektfull og faglig måte.

– Dyr er ikke løsningen i seg selv. Men de er ofte nøkkelen som åpner døra, sier hun. – Og det gir oss en mulighet vi ellers ikke ville hatt.

I juni tar hun en pause for å bli mamma, og det er ingen tvil om at både to- og firbeinte vil savne henne. Heldigvis vet vi at hun kommer tilbake – med nye perspektiver og samme varme blikk.

Kathrine, sammen med Ane Brit Sundal, Terapihunden Flint og teamet på Økernhjemmet.