Månedens medlem i DATi Klubben –Ulrikke Lindal

Et fristed blant hestene

På en gård der stillheten får rom og skuldrene senker seg, møter vi en gründer som har gjort livslang hesteinteresse til et meningsfylt arbeid for barn og unge i sårbare livssituasjoner.

Det er noe med lyden av hov mot grus. Den rytmiske, rolige tilstedeværelsen. For mange er det bare en lyd. For andre er det starten på noe som ligner trygghet.Ulrikke Lindal står midt i dette rommet – mellom mennesker og dyr, mellom uro og ro. Som gründer og daglig leder i Terapiponni har hun skapt et tilbud der hester ikke bare er dyr, men medspillere i møte med psykisk helse.

– Jeg har holdt på med hester siden jeg var sju år, forteller hun. Allerede da kjente jeg på hva samspillet med dyr kunne gi. Det var noe med følelsen av å bli møtt uten krav.

Den følelsen skulle vise seg å bli retningsgivende.

Fotograf Line Owren

Et ønske som vokste frem

Med utdannelse som vernepleier og videreutdanning i psykisk helsearbeid, gikk veien først inn i det etablerte systemet. I ti år jobbet Lindal på akuttpsykiatrisk sengepost for barn og unge. Det var der tanken begynte å feste seg.

– Gjennom arbeidet så jeg hvor mange som strever med uro, ensomhet og mangel på mestringsarenaer. Samtidig visste jeg, av egen erfaring, hva dyr kan bety. Etter hvert ble det mer og mer naturlig å tenke at dette måtte kunne kombineres.

Hun beskriver det ikke som et plutselig vendepunkt, men som en gradvis erkjennelse.– Jeg kjente på et behov for å supplere dagens behandlingstilbud. Dyreassistert terapi kan gi noe annet – noe som ikke alltid lar seg skape innenfor tradisjonelle rammer.

Fotograf Silje Johnsen

Hesten som speil

Valget av dyr var aldri tilfeldig.

– Det er noe helt spesielt med hesten. Den leser energispråket vårt. Den speiler oss på en måte som oppleves både ærlig og kraftfull.

I møte med hesten blir det vanskelig å skjule uro, spenning eller usikkerhet. Samtidig åpner det for noe annet: en mulighet til å regulere seg selv, uten ord.

– Mange av barna vi møter, trenger ikke først og fremst flere forklaringer. De trenger å erfare trygghet i kroppen. Der er hesten unik.

Fotograf Silje Johnsen

Et sted uten krav

I dag tilbyr Terapiponni individuelle terapitimer, kurs og ulike aktiviteter. Fellesnevneren er enkel: tilpasning.

– Vi legger opp innholdet etter behov og ønsker. For noen handler det om å sitte på hesteryggen. For andre handler det om å stå ved siden av, strigle eller bare være i nærheten.

Målgruppen er først og fremst barn og unge som trenger et alternativ til mer tradisjonelle tilbud.

– Mange av dem kommer hit med en følelse av ikke å passe inn. Her er det motsatt. Her er det viktig å være akkurat den man er. Hun beskriver stedet som et fristed.

– Det er et rom der man kan senke skuldrene og slippe å prestere.

Små øyeblikk, store endringer

Noen av de sterkeste erfaringene lar seg ikke enkelt beskrive.

– Jeg har sett barn og unge med sterk angst og uro gradvis finne ro sammen med hesten. Det skjer ikke alltid med ord. Men du ser det i kroppen deres. I pusten.

Hun stopper litt, som om hun veier ordene.– Det er utrolig sterkt å være vitne til.

Blant deltakerne er også barn med autisme, som kommer til faste økter.

– Der jobber vi med fokus, tilstedeværelse og gode opplevelser. Noen ganger fra bakken, andre ganger fra hesteryggen. Det viktigste er relasjonen som bygges.

Fotograf Silje Johnsen

Mer enn terapi

For Lindal handler arbeidet om mer enn enkelttimer.

– Dyrene minner oss på noe grunnleggende: at livet skjer her og nå. De responderer på det som er ekte. Det har en verdi i seg selv.

Fotograf Line Owren

Hun mener effekten av dyreassisterte tiltak fortsatt er undervurdert.

– I et samfunn der mange opplever ensomhet, allerede fra ung alder, kan dyr være en viktig ressurs. De skaper kontakt, tilhørighet og mening.

Et fellesskap i vekst

Som medlem i DATi-klubben ønsker hun også å bidra til å løfte fagfeltet.

– Jeg opplever at det finnes et sterkt engasjement og et ønske om å utvikle dette videre. For meg er det viktig å være en del av et fellesskap som både anerkjenner og styrker den faglige siden av arbeidet. Hun smiler.

– Sammen er vi sterkere.

Når hun ser fremover, er det ikke først og fremst vekst i tradisjonell forstand som driver henne. Det er øyeblikkene.

Når et barn som vanligvis er urolig, står stille ved siden av en hest. Når pusten roer seg. Når blikket mykner. Da vet jeg hvorfor jeg gjør dette, sier hun.

Og ute på gårdsplassen fortsetter lyden av hove mot grus – jevn, trygg, og akkurat til stede.