top of page

Hvordan terapihunder kan føre til mestring blant ungdom i krise

Skrevet av: Henriette Ødegård


Denne historien bidro til inspirasjon om hvordan man kan bruke dyr inn i livet til ungdom som strever med angst, skolevegring, depresjon og usikkerhet.


I en samtale med Anna, som eier Terapihuskyene, ble jeg fortalt en rørende historie. Når jeg kommer tilbake til Kristiansand etter denne praksisen, vil jeg starte i ny jobb som kontaktperson i ungdomsavdelingen i Kristiansand barneverntjeneste. Der vil jeg jobbe med sårbare ungdom i krise, som av ulike grunner trenger hjelp fra barnevernet.


Å kunne implementere terapidyr i hjelpen vi gir disse ungdommene, tror jeg kunne styrket deres selvtillit og mestringsfølelse, og i tillegg hjulpet dem å rette oppmerksomheten mot noe mer meningsfylt i en ellers krevende hverdag. Å møte en hund som ikke stiller noen krav til deg, utenom at du er tilstede, kan være en nøkkelfaktor for økt selvsikkerhet, følelse av mestring, og samtidig fungere som en betydningsfull distraksjon fra eventuelle utfordringer de står overfor.




Anna fortalte meg en historie om ei jente som strevde med sosial angst, skolevegring, lite motivasjon og lite matlyst. På skolen var hun ikke trygg, og det resulterte i mye skolefravær. Hun syntes det var utfordrende med skolen, og det var vanskelig å få til et godt samarbeid med ungdomsskolen. Mor satt med mye ansvar, og var sliten. Jenta har vært gjennom det offentlige hjelpesystemet, men mangler riktig motivasjon til å bli bedre. Anna fortalte meg at jenta ikke var en av de klassiske “skolefravær” ungdommene, som ikke ville gå på skolen fordi de ikke orket eller ville. Denne jenta uttrykte at hun ønsket å gå på skolen, hun ville være med de andre, hun ønsket å kunne være sosial, men det stoppet helt opp for henne. Jenta håndterer folkemengder dårlig, og derfor ble skolen nærmest umulig for henne å mestre.

Illustrasjonsfoto

Mor til jenta tok kontakt med Dyreassisterte Tjenester og Anna via en venninne, og forklarte situasjonen. Familien hadde egen hund hjemme, så jenta var glad i hunder. Anna ønsket å introdusere jenta for Tuna, en av hennes terapi huskyer. Tuna ble valgt fordi hun er mer rolig enn hennes sønn, Marve. I tillegg vil hun ikke kreve like mye av jenta som Marve ville gjort, da han fort kan bli veldig pågående. Hensikten med intervensjonen var at jenta skulle ha noe mestringsbasert i hverdagen hennes. Anna var tydelig på at det første møte ikke skulle ha noe spesifikk målsetting, men heller ha fokus på å bli bedre kjent.

Anna visste at det største hinderet ville være å få jenta ut av bilen når de ankom. Hun hadde derfor planlagt det slik at bilen ble parkert med bildøren til jenta på motsatt side av hvor Anna og Marve stod. Anna ønsket at første møte skulle være med Marve, og ikke med fremmede mennesker. Dette for å gjøre det trygt for jenta. Døren til jenta ble åpnet og Marve hoppet inn i bilen for å hilse. Jenta la vekk telefonen, og kom ut av bilen innen et minutt. Mor har fortalt i etterkant at det er første gang jenta har lagt vekk telefonen på flere uker. Telefonen ble liggende i lomma gjennom hele intervensjonen.



Jenta er svært redd for å gjøre feil. Anna hadde derfor planlagt at de skulle gå tur, og det skulle ikke være noen krav til jenta. Etterhvert på turen startet jenta å prate, og når hun først startet - pratet hun resten av turen. De snakket om ting hun hadde gjort i sommer og hvordan høstferien var. De snakket veldig lite om skolen, og dette var et bevisst valg fra Annas side. Anna er tydelig på at hun ikke er terapeut, og holder derfor en noe overfladisk samtale med jenta. Under turen var det fokus mot hva Tuna gjorde, og ikke hva jenta gjorde. Anna viste ulike triks med Tuna som jenten kunne gjøre hjemme med sin hund. Anna tenkte at det kan være et godt sted å starte, slik at jenten ved neste intervensjon, har fått prøvd ut litt på egen hånd. Dette kan føre til en bedre følelse av mestring. Underveis mens Anna viste, fulgte jenta med og stilte spørsmål. Anna kunne se at jenta ble sliten etterhvert, da turen var på 1,5 timer. Der var derimot ingen fokus på at hun var sliten.

De snakket også om ting man kan gjøre med hundene, og hvordan man kan bruke miljøet man har rundt seg. Gjennom turen snakket jenta med Anna, men hun hadde blikket nedover, og tittet sjelden opp. Anna pekte derfor på ulike ting man kan bruke for å trene hundene, som for eksempel trær, stubber og steiner. Dette fikk jenta til å løfte blikket, og se på miljøet rundt seg. Det kan også være en fin øvelse for å trene på fokus og konsentrasjon, som hun slet med på skolen.



Jenta har senere fortalt hjemme at hun syntes det var gøy, og at hun gjerne vil gjøre det igjen. Mor var overrasket over at jenta sa noe om det i det hele tatt, da hun er lite ute, og er veldig sjenert. Jenta vil også være med videre på hundekurs og trene sin egen hund. Ved å trene opp sin hund, kan jenta få aktivisere og sosialisere seg. I tillegg kan hun ta med kunnskapene videre og trene med Tuna. Dette kan føre til mestring, som forhåpentligvis kan styrke jentas selvtillit og gi henne motivasjon til å få en mer aktiv hverdag. Målet med intervensjonene vil være å få jenta tilbake på skolen.


Mye har blitt prøvd for å hjelpe denne jenta, uten hell. Etter første intervensjon ser man allerede store fremskritt hos jenta, og et håp om at ting kan bli bedre for henne. Dette viser hvor effektivt og godt terapihunder kan være for barn og ungdom som sliter. En hund er ikke noe man trenger å imponere eller prestere for. En hund er bare der, og stiller svært få krav til deg. Denne ukompliserte tilstedeværelsen gir en unik mulighet for jenta til å oppleve omsorg og mestring, noe som er avgjørende for hennes velvære og utvikling. Gjennom interaksjonen med terapihunden Tuna ser vi ikke bare et potensial for positiv forandring, men også et varig fundament for at jenta kan få det bedre.


Skrevet av Henriette Ødegaard

Praksisstudent hos Dyreassisterte Tjenester













Ønsker du å bli med på en av våre treningssamlinger i 2024?



Comments


bottom of page